Grupos de Jesús
ZER EGITEN DUT NIK ELIZA JESUSI LEIALAGO IZATEKO?- ¿QUÉ HAGO YO POR UNA IGLESIA MÁS FIEL A JESÚS?
Bi edo hiru lagun nire izenean elkartuko direnean, han egongo naiz ni beraien artean. Kristo Elizan presente egiteko erarik egokiena gu geu elkarturik bizitzea da, beraren Espirituak eraginik «beraren izenean» jardunez. Elizak gure maitasun-aitorpenen eta kritiken beharra baino gehiago, gure benetako konpromiso-beharra du. Ez dira gutxi geure buruari egiten ahal genizkiokeen galderak.
Zer egiten dut nik Elizaren baitan konbertsio kolektibo baten ingurumena sortzeko?, beti baitu eraberritu eta eraldatu beharra. Nolakoa izango litzateke Eliza baldin eta Kristorekiko atxikimendua guztiek nik bizi dudan bezala, gutxi gorabehera, biziko balute? Jesusekiko leialago ala gutxiago izango litzateke?
Zer ekarpen egiten diot nik Elizari espirituari, egiari eta benetakotasunari dagokionez?, ebanjelio errotikoaren premia hartarainokoa baitu, gure gizarte axolagabe eta fedegabe honetan Jesusen testigantza sinesgarria egin nahi baitu.
Zer ekarpen egiten dut nik, neure bizitzarekin, Eliza gaur egungo gizon-emakumeen hurbilagoko izan dadin; jakin dezan, irakasten, predikatzen eta erregutzen bakarrik ez, baita, batez ere, onartzen, entzuten eta lagun egiten galdurik bizi direnei, maitasuna eta adiskidetasuna zer diren jakin gabe bizi direnei?
Zer ekarpen egiten dut nik Eliza samariar bat eraikitzeko: bihotz handiko eta errukitsu bat, bere probetxu propioaz ahazteko gai den bat eraikitzeko, gizadiaren problema handietan murgildurik biziz?
Zer egiten dut nik Eliza libera dadin estu hartua duten beldurretik eta mendetasunetik, zurrundurik eta iraganari itsatsirik daukaten horietatik?, eta bidea libre utz dezan Jesusen ebanjelioari darizkion freskotasunak eta kreamenak edo sormenak estu hartu eta biziberritu dezaten.
Zer ekarpen egiten dut nik une hauetan, Elizak ikas dezan «gutxiengoan bizitzen», gizarte-handinahirik gabe, era apalean, «ezkutuko legamia» bezala, «gatz» eraldatzailea bezala, bizia eman ahal izateko hiltzeko prest den «hazi» txikia bezala?
Zer egiten dut nik Eliza alaiagoa eta esperantzatsuagoa izan dadin, libreago eta ulerkorrago, gardenago eta senidetsuago, sinestedunago eta sinesgarriago, Jainkoari emanago eta munduari gutxiago, Jesusi emanago eta geure probetxuari eta handinahiari gutxiago? Eliza aldatu egiten da gu geu aldatzen garenean, bihotz-berritu egiten da gu geu bihotz-berritzen garenean.
José Antonio Pagola
Itzultzailea: Dionisio Amundarain
¿QUÉ HAGO YO POR UNA IGLESIA MÁS FIEL A JESÚS?
«Donde están dos o tres reunidos en mi nombre, allí estoy yo en medio de ellos». La mejor manera de hacer presente a Cristo en su Iglesia es mantenernos unidos actuando «en su nombre», movidos por su Espíritu. La Iglesia no necesita tanto de nuestras confesiones de amor o nuestras críticas cuanto de nuestro compromiso real. No son pocas las preguntas que nos podemos hacer.
¿Qué hago yo por crear un clima de conversión colectiva en el seno de esta Iglesia, siempre necesitada de renovación y transformación? ¿Cómo sería la Iglesia si todos vivieran la adhesión a Cristo más o menos como la vivo yo? ¿Sería más o menos fiel a Jesús?
¿Qué aporto yo de espíritu, verdad y autenticidad a esta Iglesia tan necesitada de radicalidad evangélica para ofrecer un testimonio creíble de Jesús en medio de una sociedad indiferente y descreída?
¿Cómo contribuyo con mi vida a edificar una Iglesia más cercana a los hombres y mujeres de nuestro tiempo, que sepa no solo enseñar, predicar y exhortar, sino, sobre todo, acoger, escuchar y acompañar a quienes viven perdidos, sin conocer el amor ni la amistad?
¿Qué aporto yo para construir una Iglesia samaritana, de corazón grande y compasivo, capaz de olvidarse de sus propios intereses, para vivir volcada sobre los grandes problemas de la humanidad?
¿Qué hago yo para que la Iglesia se libere de miedos y servidumbres que la paralizan y atan al pasado, y se deje penetrar y vivificar por la frescura y la creatividad que nace del evangelio de Jesús?
¿Qué aporto yo en estos momentos para que la Iglesia aprenda a «vivir en minoría», sin grandes pretensiones sociales, sino de manera humilde, como «levadura» oculta, «sal» transformadora, pequeña «semilla» dispuesta a morir para dar vida?
¿Qué hago yo por una Iglesia más alegre y esperanzada, más libre y comprensiva, más transparente y fraterna, más creyente y creíble, más de Dios y menos del mundo, más de Jesús y menos de nuestros intereses y ambiciones? La Iglesia cambia cuando cambiamos nosotros, se convierte cuando nosotros nos convertimos.
José Antonio Pagola