Erramu igandea – B (Markos) (14,1 – 15,47)

 

JESUS BERE HERIOTZAREN AURREZ AURRE

Jesusek benetan aurreikusi du heriotza indarrez ezartzen ahal diotela. Agian, ez du sumatu, ez erromatar agintariek parte hartuko dutela, ez bere azken zoria seguruenik gurutzea izango duela. Baina ezaguna du giza sailik boteretsuenen artean bere jarduera eragiten ari den erreakzioa. Jesusek aurkeztu digun Jainkoaren aurpegiak eskema teologiko asko desegiten ditu, eta hots egin duen erregetzak segurtasun politiko eta erlijioso asko hautsi.

Halaz guztiz, ezerk ere ez du aldarazi beraren jarduera. Ez dio ihes egin heriotzari. Ez da defendatu. Ez dio ihesari eman. Ez dabil, ordea, bere hondamenaren bila. Jesus ez da bere heriotza jarrera suizidaz bilatu duen gizon. Jerusalemen bizi izan duen egonaldi laburrean ezkutuan jarduten saiatu da eta jendaurrean ez agertzen.

Jesusek bere heriotza nola bizi izan duen jakin nahi badugu, beraren azken portaerari zentzua ematen dioten oinarrizko bi jarrerei erreparatu behar diegu. Bere bizitza guztia izan du bere buruaren eskaintza osoa, Jainkoaren arazoagatik eta gizon-emakumeen zerbitzu askatzaileagatik. Heriotzak, orain, zigilatu egingo du bizi izan duen bizitza osoa. Aitari leial eta gizon-emakumeekin solidario izateagatik hilko da.

Lehenik, Aitagan konfiantza osoa ezarriz egin dio aurre bere heriotzari. Heriotzara doa, konbentziturik ezen bera erailtzeak ezin eragotziko duela Jainkoaren erreinuaren etorrera, zeina azkeneraino hots egin baitu.

Agur-afarikoan, bere uste osoa azaldu du Jesusek ezen itzuliko dela egiazko Pazkoa bereekin jatera, Jainkoaren behin betiko erreinua ezarriko denean, gizakiok egin genitzakeen zuzengabekeria guztiak gainditurik.

Alabaina, denak porrot egin duela eta Jainkoak berak ere sasi-profeta bailitzan eskutik utzi duela ematen duenean, hain justu legearen izenean gaitzetsirik, orduantxe egin du oihu hau Jesusek: «Aita, zure eskuetan uzten dut neure bizia».

Bestetik, solidaritate-jarreran hil da Jesus eta guztiekiko zerbitzu-jarreran. Bere bizitza guztia eman du behartsuak defendatzen aberatsen gizatasun-ezaren aurka, ahulekin solidario agertzen boteretsuen interes egoisten aurrez aurre, bekatariei barkazioa hots egiten «jende zuzenaren» gogortasun mugiezinaren aurrez aurre.

Orain behartsu baten heriotza ari da sufritzen bera, lurra dominatzen dutenen boterearen aurka ezer egin ezin duen bertan behera utzia den batena. Eta zerbitzu gisa bizi du bere heriotza. Jainkoaren arazoagatik eta beraren seme-alaben behin betiko salbazioagatik egiten ahal den azken zerbitzua, gorenena.

Itzultzailea: Dionisio Amundarain

Domingo de Ramos – B (Marcos 14,1 – 15,47)

JESÚS ANTE SU MUERTE

Jesús ha previsto seriamente la posibilidad de una muerte violenta. Quizá no contaba con la intervención de la autoridad romana ni con la crucifixión como último destino más probable. Pero no se le ocultaba la reacción que su actuación estaba provocando en los sectores más poderosos. El rostro de Dios que presenta deshace demasiados esquemas teológicos, y el anuncio de su reinado rompe demasiadas seguridades políticas y religiosas.

Sin embargo, nada modifica su actuación. No elude la muerte. No se defiende. No emprende la huida. Tampoco busca su perdición. No es Jesús el hombre que busca su muerte en actitud suicida. Durante su corta estancia en Jerusalén se esfuerza por ocultarse y no aparecer en público.

Si queremos saber cómo vivió Jesús su muerte, hemos de detenernos en dos actitudes fundamentales que dan sentido a todo su comportamiento final. Toda su vida ha sido «desvivirse» por la causa de Dios y el servicio liberador a los hombres. Su muerte sellará ahora su vida. Jesús morirá por fidelidad al Padre y por solidaridad con los hombres.

En primer lugar, Jesús se enfrenta a su propia muerte desde una actitud de confianza total en el Padre. Avanza hacia la muerte, convencido de que su ejecución no podrá impedir la llegada del reino de Dios, que sigue anunciando hasta el final.

En la cena de despedida, Jesús manifiesta su fe total en que volverá a comer con los suyos la Pascua verdadera, cuando se establezca el reino definitivo de Dios, por encima de todas las injusticias que podamos cometer los humanos.

Cuando todo fracasa y hasta Dios parece abandonarlo como a un falso profeta, condenado justamente en nombre de la ley, Jesús grita: «Padre, en tus manos pongo mi vida».

Por otra parte, Jesús muere en una actitud de solidaridad y de servicio a todos. Toda su vida ha consistido en defender a los pobres frente a la inhumanidad de los ricos, en solidarizarse con los débiles frente a los intereses egoístas de los poderosos, en anunciar el perdón a los pecadores frente a la dureza inconmovible de los «justos».

Ahora sufre la muerte de un pobre, de un abandonado que nada puede ante el poder de los que dominan la tierra. Y vive su muerte como un servicio. El último y supremo servicio que puede hacer a la causa de Dios y a la salvación definitiva de sus hijos e hijas.

José Antonio Pagola.